«Under krigen var husene som fengsler for kvinner De kunne ikke gå ut – de visste ikke hva som foregikk og var engasjert i noe.»

Uzra Lali var en av de 88 % av afghanske kvinner som ikke kan lese og skrive, og som aldri har vært i stand til å skaffe seg utdanning. Analfabetismen var et stort problem i hennes liv: hun kunne ikke hjelpe barna med leksene eller lese informasjon om dosering og tid når hun tok medisin. «På sykehuset kunne jeg ikke lese hvilket rom som tilhørte øyespesialisten, eller tannlegen, eller fastlegen.»

Fra utdanning til forretningskvinne

Hun deltok på vårt ni måneder lange kurs i leseferdighet i 2011, hvor hun lærte å lese og skrive, og hvor hun også fikk helse- og yrkesopplæring. «Nå er det mange forandringer i mitt liv,» fortalte den 32 år gamle fembarnsmoren oss. «Jeg kan hjelpe barna med leksene og drive en liten forretning.»

Uzra er bevis på kraften som ligger i utdanning, og ringvirkninger som kommer fra å satse på én person. Hun sysselsetter nå 48 kvinner fra Bamyan, produserer håndbroderte vesker, putetrekk, bønnematter, klær og kosedyr. Disse blir deretter solgt i det lokale markedet, slik at nesten 50 kvinner er i stand til å tjene til livets opphold og forsørge sine familier – og de fleste av dem er så lidenskapelige om hvordan utdanning har endret deres liv, at de også bruker sine opptjente penger på å sende barn sine på skole.

For Uzras familie har denne inntekten vært spesielt viktig, siden hennes ektemann Hamid ble så skamslått da han satt i ett år i et Taliban-fengsel at han nå har i kroniske smerter. Det har gjort ham funksjonshemmet slik at er ute av stand til å gjøre kroppsarbeid, den vanlige form for arbeid for menn i denne landsdelen. Ved å arbeide sammen i partnerskap, er mann og kone nå i stand til å forsørge familien – Hamid selger håndarbeidene hennes på torget.

Frykter for fremtiden

Men Uzra frykter at tilbaketrekking av troppene i 2014 vil føre til at krig bryter ut igjen, og føre til at kvinner får de samme vanskelighetene de hadde før. «Nå har kvinner frihet til å studere og lære. Opplæringen satte dem i stand til å arbeide i fremtiden, til å studere og tjene samfunnet. Hvis vi har fred, kan den unge generasjonen studere, og det vil skje forbedringer.»

To av Uzra døtre har særlig blomstret i de siste årene. Huma, som er15, har nylig blitt valgt til leder av barnas kommunestyre for hele provinsen Bamiyan, med to gutter som er hennes assistenter. Uzra er hennes forbilde, og inspirasjonen bak hennes ambisjon om å bli lege: «Jeg er stolt av min mors prestasjoner, hun hjelper andre til å skaffe seg en inntekt – Jeg ønsker å jobbe for folket slik hun gjør.»

Mahnaz, som er ni, er glad for at moren kan hjelpe henne med leksene nå som hun kan lese og skrive. Engelsk er hennes favorittfag, og hun drømmer om å bli dikter. Akkurat som Uzra, er hun redd for at konflikten kan bryte ut igjen, men hun er for ung til å ha sett noen i sin levetid. «Det bør være fred i landet vårt,» sa hun til oss, «Jeg er redd for krig.»