Abu Waseem var en nydelig mann. Han ville alltid lage vitser og le.
Jeg møtte ham en dag før opptrappingen av konflikten, under Ramadan. Han kjente Rami og jeg elsket å grilel.
Han spurte om vi skulle ha en ny grill, og vi sa til ham: “Ingen grillfester i nær fremtid”. Vi forsikret ham om at vi ville planlegge en etter Ramadan. Han lo, og det er det siste jeg husker av ham.
Min venns svigermor ble brakt til sykehuset og er heldigvis trygg og frisk. Hun ble tatt opp på ICU. Våre håp om at resten av familien skulle være i live ble imidlertid knust.
Ambulanser brakte Reems bror Abdulhameed. Reem identifiserte ham og leger erklærte ham som død.
Abood, alle kjente ham, hadde uteksaminert seg fra Media College og håpet å bli journalist. Han var kunnskapsrik; som alle andre gazaboer. Han og broren Medo var et munter par.
Abood hadde startet en liten butikk i garasjen hjemme hos dem. Han pyntet butikken. Han solgte sjokolade og godteri til Eid. Han hadde ventet på at Eid skulle kle seg ut og ta bilder. Å gå ut med vennene sine. Han har nå gått videre.
Mohammed, eller Medo som han ofte ble kalt, ble brakt til sykehuset i live. Vi sa “Allahu Akbar” (Gud er den største) i lettelse.
Det hadde gått omtrent ti timer, og sjansene for at noen var i live ble svakt.
Det var et mirakel: han hadde overlevd.
Så kom Reham. Hun ble uteksaminert som dataingeniør. Hun var ambisiøs.
Hun jobbet for et telefonselskap. Hun var vår “indre mann” når vi trengte å betale regningene, for å fikse abonnementene våre og da internettforbindelsen kuttet.
Hun ville alltid hjelpe oss med et stort smil. Hun ble elsket i familien. Hun var den eneste jenta, den bortskjemte.
Og så døde hun også.
Den siste som ble brakt til sykehuset var Sameh. Han var den nærmest broren til Reem. Hun hadde store forhåpninger om at han ville overleve.
Sameh var den morsomste i familien. Han ble uteksaminert fra universitet i datamaskinvedlikehold. Han var hjelpsom og full av energi.
Jeg husker da jeg kom til bryllupet hans, og han danset overalt. Jeg spurte Rami: “Hva er det med han?” og Rami fortalte meg: “Han er bare lykkelig”.
Han elsket kona Ayat. De hadde nettopp feiret fødselen til sin første sønn Qusai.
Han var bare seks måneder gammel. Han døde. Sammen med foreldrene Sameh og Ayat.
I Gaza kan skjebnen til et helt nabolag avgjøres av andre. Fremtiden er full av usikkerhet.
Ett minutt kan du sitte på soverommet ditt og bare leve livet, og i neste øyeblikk kan du bli begravet i bakken.
Gazaboere er lei av å bli behandlet som sikkerhetsskader og behandlet som om våre liv betyr mindre.
Gazaboere er lei av å se alle andre mennesker i verden leve i frihet når de fremdeles lever under blokade.
Gazaboere er fulle av energi, ambisjoner og håp. Gazaboere elsker livet. De er snille mennesker.
De er kjent for å være rause, for å lage krydret mat, for å plante jordbær og blomster, for å være godt utdannede, for deres motstandskraft og for deres kjærlighet til frihet.
Må våpenhvilen nå bringe en ny periode med fred, insha’Allah.
Vi vil alltid huske deg, Al Koluk-familien. Måtte du hvile i fred evig.
ʾInnā li-llāhi wa-ʾinna ʾilayhi rājiʿūn.
Til Gud tilhører vi og til Gud kommer vi tilbake.
Denne bloggen er viet minne om Abu Waseem, Abdulhameed, Reham, Sameh, Ayat og Qusai.
Måtte dere alle hvile i fred.
Islamic Relief yter medisinsk nødhjelp for å hjelpe de mest trengende akkurat nå i Gazastripen.
Donér i dag og hjelp til å redde liv.
