En kollega fra Islamic Relief* forteller hvordan selv enkle oppgaver har blitt til enorme utfordringer i det beleirede Gaza.
Det er dag 33 eller 34 av denne krisen, jeg vet ikke… Jeg har mistet tellingen.
Det er ingen tegn til håp om at vi vil få en slutt på dette urettferdige og brutale drapet. Situasjonen vår blir verre og verre etter hvert som tiden går. Markedene er i ferd med å gå tomme for alle varer, det er mangel på mat og vann. Du er heldig hvis du finner strøm. Ingenting er enkelt, og det føles som om vi ikke har et øyeblikk til å trekke pusten.
Livet har blitt uutholdelig i den lille enklaven vår. Jeg har tre søstre, og to av dem bor i samme hus som meg akkurat nå. I går dro jeg ut for å besøke den andre søsteren min, som bor et annet sted i byen. Jeg besøkte henne i tilfelle vi ikke skulle få sjansen til å møtes igjen. Folk i Gaza har begynt å ta slike sjanser. Det er farlig å gå ut, men det kan være vår siste mulighet til å treffe våre kjære. På vei hjem til henne så jeg dusinvis av vogner trukket av hester og esler. Mange av dem fraktet folk hjem fra markedet, mens andre fraktet vanntanker til folks hus. Mangelen på drivstoff har ført til at en gate som en gang var full av biler og trafikk, er full av kjerrer, gående og syklende mennesker. Det er som en scene fra 100 år tilbake i tid.
Øyeblikk av komfort
“Vi har ikke gass til matlaging. Jeg får knapt tak i mel”, fortalte søsteren min da jeg ankom. “Jeg baker brødet mitt på bål, men det blir mye røyk”, sier hun og peker på en leireovn.
Mannen hennes takket Allah og sa: “Vi har i hvert fall litt mat. Det finnes mennesker som søker tilflukt i FNs skoler med enda mindre.”
På vei hjem begynte jeg å lete etter en frisør. Det kan virke som en bagatell i denne situasjonen, men jeg har hatt langt hår i over en måned, og mangelen på vann gjør det vanskelig å ta vare på den. Det var en farlig omvei, men jeg sa til meg selv at jeg trengte en rask klipp.
Det var selvfølgelig ingen steder som var åpne. For det første er det ingen strøm, og det er blitt farlig å gå inn i butikkene. Bombene ser ikke ut til å skille bygninger fra hverandre, de bare treffer dem.
Til slutt fikk vi tak i en frisør som kom hjem til oss med verktøy, inkludert oppladbare trimmere. Alle menn og gutter i huset stilte seg i kø for å bli klippet – noen naboer kom til og med for å få mest mulig ut av dette spesielle besøket – og to timer senere hadde alle fått ny frisyre. Vi hadde overvunnet én utfordring, men nå var det tid for neste.
Tidspunkter for dusjing
Dusjing. Det er kanskje en enkel oppgave for dere, mine lesere, men det er svært komplisert for alle oss Gaza-boere som har blitt fordrevet fra hjemmene våre. En venn av meg, som flyktet til en FN-skole fortalte meg at han ikke har dusjet på rundt 10 dager. Han må gå to kilometer for å ta en kald dusj hos en slektning som har klart å fylle vanntankene sine.
I huset vi bor i, må vi planlegge hvert eneste skritt nøye. Det første vi må tenke på, er selvfølgelig tilgangen på vann. Så langt har vi klart å fylle opp tankene våre to ganger i uken, til tross for den økende kostnader til leie av generator for å pumpe vann inn i tankene våre. Vi er mange mennesker i dette huset, og vi må koordinere med hverandre når vi skal dusje.
Det er bare 1-2 personer som kan dusje hver dag, selv om vi noen ganger klarer å få med et barn eller to i tillegg. Hvis vi har vann, må vi først fyre opp et bål for å varme det opp, og vi bruker bare 2 liter per dusj. Når vi dusjer, samler vi opp det brukte vannet og bruker det til å spyle toalettene.
Det er en stor forandring fra å stå opp om morgenen, skru på vannet og dusje i løpet av 5 minutter. Det føles som om livene våre har tatt et stort skritt tilbake i tid. Ja, kjære lesere, i det 21. århundre finnes det mennesker som ikke kan dusje, ikke kan spyle ned i toalettet og ikke kan lade telefonen. Det finnes mennesker som ikke kan koble seg til internett og kommunisere med sine nærmeste. Akkurat nå er det mennesker som lever under okkupasjon og får hele livet sitt kontrollert. Israel kan skru av og på strøm, vann og kommunikasjon etter eget forgodtbefinnende. Det er fullstendig urettferdig. Det er umenneskelig, og det pågår fortsatt uten at det internasjonale samfunnet reagerer.
Noe må endres
Livene våre kan bli avbrutt når som helst. Så mange av oss blir drept. Min historie kan ta slutt, men du kan fortsette å fortelle den. Du kan fortsette å snakke om oss palestinere, om vårt håp, våre ambisjoner, vårt land, vår mat, vårt hav, vår motstandskraft.
Vi er mennesker, og vi fortjener å leve. Likevel er forholdene vi lever under umenneskelige. Når en internflyktning må vente i tre timer for å kjøpe mat til barna sine, når de må stå i kø i to timer for å gå på toalettet, gå to kilometer for å dusje, gå to kilometer til for å få rent vann, sove uten trygghet – og de anser seg som heldige som overlever til neste morgen – da er det noe galt med verden, og noe må endres.
Jeg vil skrive til deg for å fortelle deg at jeg har overlevd og har vendt tilbake til hjemmet mitt. Jeg ber om at jeg kan møte deg i Gaza, introdusere deg for folket vårt og at du kan se miraklene de har oppnådd, at du kan smake på maten vår og se hvordan vi har overlevd.
Islamic Relief er på plass i Gaza og fungerer som en liv linje til familier som lider i denne krisen. Hjelp oss å fortsette dette livsviktige arbeidet: Gi til vår nødappell nå.
*Denne bloggen er anonymisert av hensyn til våre medarbeideres sikkerhet.
Redaktørens merknad: Denne bloggen ble skrevet i en situasjon som endret seg raskt på stedet, og som siden har forverret seg ytterligere. Denne informasjonen var korrekt på morgenen torsdag 11. november.