“Palestinerne er sterke, men vi har det vondt. Jeg ber om at denne grusomheten tar slutt og at sønnen min får feire bursdagen sin.”
En hjelpearbeider fra Islamic Relief og far til 2* fortsetter sin beretning om kampen for å overleve i Gaza.
Det er et par dager siden sist jeg skrev noe. Jeg føler meg frustrert og utslitt, og jeg har ikke noe håp. Denne situasjonen gjør meg psykisk syk.
Vi er alle skadet av denne opptrappingen. Ingen av oss kommer uskadd ut av dette – verken fysisk eller psykisk. Livene våre blir tatt. Fremtiden vår blir stjålet. Vi faller ned i et dypt, mørkt hull uten håp om å komme oss ut.
Får barnet mitt feire bursdagen sin?
Som barn flest har sønnen min på 6 år ventet i spenning på bursdagen sin, som er neste uke. Da krisen begynte for en måned siden, og skolen hans stengte, var hans første spørsmål: “Kommer vi fortsatt til å feire bursdagen min?”. Jeg svarte: “Selvfølgelig skal vi det. Dette er snart over, kjære.” Da hadde jeg aldri trodd at vi skulle bli tvunget til å flykte fra hjemmet vårt og måtte kjempe for å skaffe mat, vann og strøm.
Jeg fortsetter å be om at dette marerittet skal ta slutt før bursdagen hans.
Hvis det tar slutt, kan vi kanskje komme hjem igjen – han har særlig savnet soverommet sitt – men bursdagen hans blir likevel ikke den samme som før. Vi tok ham alltid med til favorittrestauranten hans. Den serverte kebab og grillet kjøtt, en uvanlig favoritt for et barn, men han elsket stedet likevel. Søsteren hans, som elsket pizza og pasta, klaget over at han alltid valgte det samme stedet. Sønnen min ble veldig lei seg da han fikk vite at restauranten ble bombet i et angrep, så det blir ingen flere spesielle stunder der.
Uansett vet jeg ikke om vi noen gang kommer til å kunne samles som familie igjen. Å ta med barna til favorittstedene deres. Jeg vet ikke om de vil kunne gå tilbake til skolen og treffe vennene sine igjen – vi hørte at en av sønnens venner mistet huset sitt. Kanskje er det andre i samme situasjon. Jeg vet ikke om veien vår fortsatt er der, om det velkjente trafikklyset er der, og om folk i så fall igjen vil stimle sammen i nærheten av det og vente på et trygt øyeblikk for å krysse?
Jeg vet ikke om det noen gang vil bli en hjemkomst.
Hvorfor må palestinerne lide igjen?
Jeg tenker stadig på faren min og besteforeldrene mine. De pleide å bo i en liten landsby der de dyrket avlinger og drev dyrehold. De var helt vanlige palestinere med sine egne tradisjoner, minner, kjærlighetshistorier og triste stunder. I 1948 tok Israel hjemmene og jorden deres. De var ikke ubetydelige, slik Israel kanskje vil ha deg til å tro – de var noe, og de mistet alt.
Her i dagens Gaza lurer jeg på om vi er nødt til å gå en like vanskelig vei: tvunget fra våre hjem, fordrevet og undertrykt. Hvorfor må palestinerne lide? Jeg tenker på vanlige syrere, libyere, jemenittere og irakere, hvorav mange lider som oss.
Vi er motstandsdyktige, men vi er slitne. Vi er solide, men vi er myke nok til å ha vondt. Vi er sterke, men vi har fått nok. Vi er mennesker, akkurat som dere. I dag må vi mennesker stå sammen og heve stemmen mot det som skjer.
I dagens Gaza nekter vi å bli brakt til taushet. Vi fortsetter å fortelle vår historie. Vi fortsetter å kreve rettferdighet.
Men alt vi skriver og sier kan vise seg å være forgjeves, ettersom enda flere uskyldige menn, kvinner og barn blir drept. Sykehus, skoler, kirker og moskeer blir ødelagt. Hva vil livet mitt bety hvis jeg ikke kan redde familien min? Hvis jeg ikke får se barna mine trives og blomstre? Hvis jeg ikke kan ta et bilde av sønnen min på seks årsdagen hans, hvis jeg ikke engang kan gi ham en gave?
Han ønsket seg bare et skateboard – akkurat som alle andre barn i verden elsker han leker og moro. Som alle andre barn vil han ha sin del av livet. Barna mine ønsker at kjæledyret deres fortsatt skal være en del av familien vår, men det føles som om det er Israel, og de som har innflytelse over Israel, skal ta den avgjørelsen.
Jeg vil bare feire en bursdag. Vær så snill, mine kjære venner der ute i verden: Vi trenger å bli reddet.
*Denne bloggen er anonymisert av hensyn til vår kollegas sikkerhet.
Redaktørens merknad: Denne bloggen ble sendt inn i en situasjon som endret seg raskt på bakken, og som siden har fortsatt å forverres. Denne informasjonen var korrekt på ettermiddagen mandag 6. november.