Oppofrelse

Da vi kom inn i Syria, og satte kursen mot Jolan-leiren, følte vi oss lettet og ble overveldet av det vakre fjellandskapet rundt oss.

Jolan-leiren er en av de nyere leirene i Syria. Den ble satt opp for kun noen måneder siden for å ta seg av de som har blitt drevet fra hjemmene sine, og flykter mot den tyrkiske grensen for å komme seg i sikkerhet.

Vi ankom leiren under den månedlige matutdelingen. I den stekende varmen så vi familieoverhoder som kom til utdelingsstedene og ventet tålmodig i rekke. Familier ble ropt opp, én etter én, for å motta sin månedlige rasjon – alt det grunnleggende som voksne og barn trenger for en balansert diett.

De hilste oss med store smil, men det var likevel lett å merke smerten som så mange av dem må ha følt da de returnerte til teltene sine uten noen klar idé om når denne konflikten vil ta slutt.

Hver person hadde en historie å dele, alle fra forskjellige områder, alle med sin egen hjertesorg – men hvis de kunne, sto de sammen og støttet hverandre.

Jeg var rørt over hvor ivrige de vakre, uskyldige syriske barna var da de kom for å hilse oss velkommen. Smilene deres gikk rett i hjertene våre, og det var sterkt å høre «Alhamdulilah» – velsigne deg – gjentatt gang etter gang, selv etter alt de hadde opplevd.

Jeg fikk dyp respekt for disse barna, fordi ingen av dem klaget. I stedet hadde de klart å holde på barndommens uskyldighet, og ville leke og glede seg over livet. Et av barna, Ahmed, fortalte meg hvordan han trodde på det som var skrevet for ham og vennene hans, og hvordan han håpet på en bedre fremtid.

Vi møtte ledere for lokalsamfunn, og disse nyter svært stor respekt i leirene. De hadde hjulpet til internt blant flyktningene ved å koordinere utdelingen av nødhjelp. De ville gjerne at vi skulle møte noen av familiene og snakke med dem.

En folkemengde dannet seg da vi gikk gjennom leiren; mennesker som ønsket oss velkommen og sendte oss varme smil av takknemlighet. Fra familie til familie hørte vi ordene «dere er velkomne», «bare kom inn».

Da følte jeg meg plutselig full av skam. Det eneste jeg kunne tenke var at jeg ikke fortjente slike lovord. Selv om vi gjør det vi kan for å hjelpe, følte jeg at det var så mye mer vi kunne ha gjort.

En ting var sikkert. Den varme syriske gjestfrihet hadde ikke forsvunnet, selv ikke under disse vanskelige forholdene, og alle vi møtte var ivrige etter å invitere oss inn – uansett hva de hadde. «Det er en ære for oss syrere å ha dere her.» Selv om dette var vanskelig å ta inn og forstå, satt det virkelig alt i perspektiv og viste meg hvor spesielle disse menneskene er.

Vi så en familie i det fjerne som satt på et teppe under en blå plastduk som delvis var holdt oppe av et tre og delvis av en ødelagt traktor. Under plastduken satt Um Mohammed, i «hjemmet» sitt, med sine fem barn.

Um Mohamed hadde flykter fra hjemmet sitt, som hadde blitt bombet, i Raef Hama for fire måneder siden. Hun kom til Jolan-leiren, og for 23 dager siden ga hun teltet sitt til andre fordi hun følte at de eldre, og blant disse hennes svigermor, hadde større behov for det enn hun selv.

Det som imponerte mest var at hun var konen til en av lederne i leiren. Oppofrelse, oppriktighet og ydmykhet i praksis. Det var ikke rom for titler, og ikke tid til klager. Under disse vanskelige forholdene varmet det i hjertet å se oppofrelsen og hensynet til andres behov som var så tydelig i Um Mohamed.

Islamic Relief utfører noe av det mest omfattende bistandsarbeidet innad i Syria, og har allerede levert over 215 millioner kroner i nødhjelp til over 1,5 millioner mennesker. Selv om tallene virker høye, er behovet langt større og det er akutt behov for mer støtte. Det er et kappløp med tiden, og vi må alle å gjøre det vi kan.

Alt gjør en forskjell. Det er mange utfordringer. Behovene er store, men, vi er alle i en posisjon der vi kan hjelpe til med å forbedre denne situasjonen og gjøre vår plikt overfor våre brødre, søstre og barn av Syria.