Mens krisen i Gaza passerer sin 208 dag, reflekterer en hjelpearbeider fra Islamic Relief* over hvordan familien hans og andre har taklet mangelen på mat og kontanter, og usikkerheten om fremtiden.
Det har gått over 208 dager siden denne krigen begynte.. jeg mistet den nøyaktige tellingen for en stund siden.
Situasjonen er den verste i våre liv, men den tar aldri slutt. Hver dag og hver natt er den samme; skremmende, full av død, full av frykt og full av lidelse.
Før har hver eneste hendelse i dette brutale angrepet på våre liv skapt håp om en slutt på lidelsene, men alt håp har vært forgjeves.
Folk er utslitt på en måte som ikke kan beskrives. Alle er bare på jakt etter trøst, selv om denne trøsten kommer i form av døden. Uvissheten om hva som kan skje selv i løpet av de neste fem minuttene har gjort livet til et sjansespill, og vi taper stort sett.
I dag vil jeg forsøke å forklare et par ting om virkeligheten i Gaza som jeg føler at andre fortsatt ikke helt har forstått.
1. Matvarekrisen
På dag én av denne opptrappingen innførte Israel en strengere beleiring av Gaza enn det som hadde eksistert tidligere. De blokkerte forsyninger av mat, vann, drivstoff og elektrisitet. De første dagene av krigen var det mulig å finne basisvarer på markedene. Men så ble forsyningene mindre og mindre.
Ettersom Gaza er avhengig av å importere de fleste varer, ble det svært vanskelig for folk å dekke sine behov. Vi kunne imidlertid fortsatt finne lokalt dyrkede grønnsaker, noe lokalt oppdrettet kylling og annet kjøtt, og ting som linser, ris, hvete og bønner var fortsatt på lager i butikkene – disse hermetikkvarene trenger ikke strøm eller spesiell lagring for å holde seg ferske. Kostholdet vårt begynte å bli formet av det vi kunne finne.
2. Pengeproblemer.
Et annet svært presserende problem akkurat nå er tilgangen på pengesedler. Banksystemet har kollapset, og Israel har bevisst gått målrettet etter bankfilialer og minibanker over hele Gaza. Jeg kan ikke ta ut kontanter fordi bankene har sluttet å fylle minibankene. Jeg kan heller ikke kjøpe ting på nettet eller bruke kortet mitt fordi de fleste butikkene ikke har internett til å behandle betalingen, eller så nekter de elektronisk betaling fordi selgerne selv trenger kontanter for å kjøpe brød, grønnsaker og andre ting.
3. Hvorfor er befolkningen i Gaza så motstandsdyktig?
Det sannferdige svaret på det er at vi ikke er det. Vi er bare vanlige mennesker som drømmer om enkle ting. Vi er ikke superhelter. Men la meg fortelle deg noe om oss.
Min far ble født i 1948, bare et par måneder før Nakba. Han levde sitt liv i flyktningleirer og opplevde israelsk fangenskap. Jeg ble født noen år før den første intifadaen i 1987, og begynte på universitetet under den andre intifadaen i 2001. Barna mine er ikke engang 10 år gamle ennå, men de har opplevd tre kriger og perioder med endeløse luftangrep. Til tross for alt dette har vi bare ett valg; å fortsette.
Vi er fanget i verdens største friluftsfengsel, som nå er i ferd med å bli verdens største kirkegård. Vi får verken mat eller vann, husene våre blir bombet, og levebrødet vårt er totalt ødelagt. Vi får ikke lov til å dra noe annet sted. Så det finnes en felles beslutning om å fortsette å leve. Alle som er i en lignende situasjon, ville kanskje ha sett seg om etter å emigrere, men det gjør ikke vi. Vi bare blir i landet vårt, prøver å leve og prøver å finne en vei gjennom alle disse hindringene.
Vi blir behandlet som mindreverdige mennesker her, men det er det samme hvor vi enn drar. Allerede før denne opptrappingen begynte, ble vi stoppet på flyplasser, etterforsket og nektet visum til nesten alle land i verden. I de tilfellene vi klarte å reise, ble vi behandlet med den største mistenksomhet og ble nøye gransket. Så vi blir i landet vårt. Vi fortsetter å leve til tross for vanskelighetene. Troen vår er det som holder det gående. Vi tror at Allah vil belønne oss. Vi vil ha den belønningen i bytte mot det som måtte komme i vår vei.
Vi ser våre slektninger og kjære bli drept, og vi sier bare Alhamdulillah. Vi er vitne til at husene våre blir ødelagt, og vi sier at vi skal bygge dem opp igjen. Slik er vi. Hvis vi slutter å holde ut, vil vi kanskje slutte å eksistere. Men på den annen side håper vi at det blir fred. Vi håper å se barna våre trives og lykkes. Vi ønsker oss en ferie på en deilig strand. Vi liker å grille og se på fotballkamper, som alle andre.
4. Hva er de viktigste behovene nå?
Det enkle svaret er alt. Folk trenger alt fordi de har mistet alt. I dag er temperaturen rundt 40 grader, og folk bor i telt laget av plast. Tenk deg å holde ut i den varmen uten vann, uten sanitærtjenester og uten elektrisitet. Det er å risikere den overhengende døden. Barna må enten bli i teltet og bli stekt i varmen eller gå ut og risikere å bli solbrent. Om natten har jeg sett insekter som jeg aldri har sett før. Det er mygg overalt, spesielt siden teltleirene er omgitt av kloakkvann, og det er små grøfter der kloakkvannet renner mellom teltene og ut i områdene rundt. Jeg er redd for at de snart vil spre sykdommer.
Som jeg har nevnt tidligere, er det et desperat behov for gass til matlaging. Hjemme hos meg har det gått to uker siden vi gikk tom. Det er slitsomt å fyre med ved bare for å lage en kopp te eller koke poteter. Ja, vedfyring kan være gøy på en campingtur i naturen, men å gjøre det flere ganger om dagen er enormt belastende. Vi prøver alle å unngå denne oppgaven. Noen ganger lager søsteren min mat som ikke trenger å tilberedes, som ostesmørbrød eller bare noen kjeks, til lunsj. Jeg har hostet de siste tre månedene. Barna i huset kan bli syke når som helst fordi det dårlige kostholdet har svekket immunforsvaret deres.
Folk har behov for alt, men én ting over alt annet: en slutt på denne krigen. Vi vet at når krigen tar slutt, vil vi våkne opp til en ny form for skrekk uten sidestykke, når vi begynner å gjenoppbygge våre ødelagte liv og samfunn, men vi aksepterer det og ber om at krigen må ta slutt nå. En slutt på krigen ville bety at vi langsomt kunne starte livene våre på nytt. Vi kan prøve å vende hjem, prøve å finne eiendelene våre under ruinene, sjekke de knuste vinduene, og prøve å stå arm i arm og hjelpe hverandre.
Vær så snill, kjære lesere, fortsett å kreve en slutt på denne krigen. Jeg ser demonstrasjonene rundt om i verden, og jeg føler meg stolt over at verden reagerer. Jeg håper dette vil skje overalt. Jeg tror på folkets makt. Jeg tror på en bedre fremtid der freden råder og drapene opphører.
Hjelp Islamic Relief med å støtte mennesker i desperat nød i Gaza: Gi et bidrag til vår Nødappell i Palestina nå.
*Denne bloggen er anonymisert for å beskytte sikkerheten til vår kollega.
Denne bloggen ble skrevet midt i en krise som endrer seg raskt og blir stadig dypere.