Åtte år gamle Yomna beskriver livet sitt i det bombarderte og blokkerte Gaza.
Mitt navn er Yomna. Jeg er åtte år gammel, og jeg er glad i pappa, mamma og broren min – og katten vår.
Jeg bor på Gazastripen i Palestina. Før bodde vi i en leilighet, den var så fin. Det var en stue og et rom til meg og broren min, Kareem.
Det jeg elsket aller mest med hjemmet vårt, var at det var et sted der vi kunne være sammen som en familie. Jeg elsket også at jeg hadde så mange leker på rommet mitt, og at nabolaget vårt lå nær mange ting. Jeg hadde min egen seng og mitt eget skrivebord til å lese ved, i tillegg til egne skuffer, bokhyller og klesskap. Jeg likte godt når Kareem og jeg delte noen ting, som tegnesaker, baller og en sykkel.
Før krigen levde vi et veldig godt liv der vi gikk på skolen, gikk ut og det var ingen bombing. Så en dag våknet jeg og hørte bomber og raketter som kom fra alle kanter. Et enormt angrep nær huset vårt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre – jeg kunne ikke engang skrike.
Broren min hadde spilt videospill på nettbrettet sitt, men da han hørte luftangrepene, løp han gråtende til pappa og mamma. Han bare løp. Mamma prøvde å roe ham ned og sa at vi var trygge, samtidig som hun advarte ham om at de høye lydene kunne skje igjen.
På krigens sjette dag dro vi hjem til besteforeldrene mine. Her har vi bodd de siste syv månedene. Til å begynne med kunne vi ikke finne vann, vi kunne ikke finne nok mat, og det var ikke noe privatliv – huset var fullt av mennesker som hadde flyktet fra bombingen.
En dag lekte jeg inne da et hus i nærheten ble bombet. Bråket var veldig høyt og skremmende, så jeg løp ut for å finne foreldrene mine. Granatsplinter falt på oss, som om det regnet steiner. Hånden til onkelen min ble skadet. Nå er jeg redd for å gå ut alene.
Jeg savner hobbyene mine, vennene mine og skolen.
Før krigen pleide jeg å gå på baskettrening og korøvelser. Jeg pleide å trene med søskenbarna mine, og treneren vår hjalp oss med å score poeng. Noen ganger satte treneren oss sammen i lag, og så spilte vi. Jeg husker at vi vant en gang, og det var veldig bra. Vi har en WhatsApp-gruppe for jentene på laget. Etter at krigen startet, delte de bilder som viste at lekeplassen der vi trente, var helt ødelagt, og basketballene brent. Nå kan vi ikke trene lenger.
Jeg likte å synge i koret – instruktøren vår sa at jeg har en god stemme, og at jeg ikke skulle være sjenert og være modig på scenen. På slutten av opplæringen deltok vi i en konsert. Jeg hadde på meg Kuffiyeh (et tradisjonelt palestinsk skjerf) og vi gikk alle i like klær. Foreldrene mine var til stede på konserten, og mange journalister tok bilder fordi vi sang tradisjonelle palestinske sanger. Jeg vet ikke om stedet fortsatt er der. Det ligger i nærheten av Al Shifa sykehus, og jeg tror hele det området er ødelagt.
Jeg er redd. Hva vil skje med oss?
Livet vårt nå er som et mareritt. Noen ganger når de bomber i nærheten, er jeg redd for at hvis noen blir skadet, vil de ikke få medisinsk hjelp fordi sykehusene er overfylte. Vi har ikke nok vann til å dusje hver dag. Jeg er også redd for at maten vår ikke er god og kan inneholde ting som er farlige for oss. Men jeg er glad for at familien min er i sikkerhet.
Jeg liker å leke med katten min, Misho, og tilbringe tid med søskenbarna mine, som vi bor sammen med nå. Men vi har ikke vært på skolen på sju måneder, og det gjør meg trist – jeg er redd for at jeg skal glemme det jeg har lært. Jeg likte teknologiklassen veldig godt: Læreren vår lærte oss å kode, og jeg og pappa vant en premie i en kodekonkurranse mellom foreldre og elever. Jeg vet ikke hva som skjedde med skolen min og lærerne mine. Jeg savner også Salma, venninnen min. Jeg savner dem veldig mye.
Jeg savner virkelig det gamle livet vårt. Jeg savner å gå på restaurant med foreldrene mine. Favorittrestauranten min var Mazaj. De lagde god mat. Jeg likte spesielt godt pastaen deres med fløte og sopp. Jeg tror de brukte fersk mat, ikke som nå, når alt vi spiser er dårlig hermetikk. Noen ganger er jeg sulten, men jeg finner ikke noe å spise. Da vi bodde hjemme, lagde mamma mat til oss, som stekte egg. Kareem og jeg pleide å snike oss ut på kjøkkenet, finne Nutella og spise det med skje. Siste gang jeg spiste Nutella var før krigen. Før pleide vi å gå til bakeriet og kjøpe ferskt brød uten problemer; nå hjelper jeg bestemoren min med å lage mat, spesielt med å bære brødet hun baker i leirovnen.
Vi barn kunne dø i søvne.
Jeg har forandret meg i løpet av disse månedene. Jeg har for eksempel sluttet å be foreldrene mine om ting, for de har uansett ikke penger, det er ikke noe å få kjøpt. Noen ganger må jeg også stå opp tidlig for å få frokost, for vi lager bare ett måltid om morgenen, og hvis noen blir liggende og sove, er det ikke sikkert de får mat. Før trodde jeg at fremtiden ville bli lys, men nå tror jeg ikke det: Fremtiden vår er veldig mørk.
Jeg vil at verden skal vite hvordan det er å være barn i Gaza nå: Barn i Gaza kan dø mens de sover. Hvis de overlever, kan de bli nødt til å leve et liv uten foreldre eller noen som kan ta seg av dem. Hvis de overlever, kan de ende opp med å leve under vanskelige forhold i telt i gjørme og sand, gjennomvåte når det regner. Jeg skulle ønske du kunne sende litt mat til barna eller leker som du ikke trenger lenger.
Jeg ønsker at vi en dag kan møte barn i Norge. Jeg skulle ønske at krigen snart tok slutt – hvis den gjorde det, ville vi straks kjøre til huset vårt i Gaza. Jeg så bilder av det ødelagte huset, men jeg liker ikke å se på dem. De fikk meg til å gråte.
Men hvis de varslet våpenhvile, ville jeg løpt til rommet vårt for å redde noen av lekene mine. Jeg vil gjerne hente skolebeviset mitt, bøkene og skolesekkene mine – jeg håper de ikke blir brent til aske.
Jeg drømmer om å møte venninnen min Salma på skolen og se lærerne mine. Jeg ønsker at alle skal få møte sine kjære igjen, og at det skal bli fred og ikke mer krig. Jeg håper vi kan leve et normalt liv uten flere drap.
Hjelp Islamic Relief med å støtte mennesker i desperat nød i Gaza: Gi et bidrag til vår palestinske nødhjelpsappell nå.
Redaktørens merknad: Denne bloggen ble skrevet midt i en krise som endrer seg raskt og blir stadig dypere. Informasjonen var korrekt per torsdag 20. mai 2024.