Blir familier i Gaza overlatt til å dø?”

23.10.2023

“Naboene mine er døde, og vi er for redde til å lage mat – blir familier i Gaza overlatt til å dø?”

Mer enn en uke etter at familien flyttet sørover, opplever en Islamic Relief-medarbeider* i Gaza at jakten på vann, mat og strøm blir stadig mer utfordrende, og at omgivelsene blir stadig farligere.

Klokken var over midnatt da en kraftig eksplosjon rystet leiligheten der vi har bodd siden vi flyktet hjemmefra. Noen bilderammer falt ned fra veggen og gikk i stykker, og inngangsdøren blåste opp. Alle barna i huset våknet og var livredde. Jeg trodde noe hadde falt ned på taket. Jeg kunne høre naboene skrike og rope hverandres navn mens en enorm støvsky begynte å fylle luften.

Jeg gikk ut og oppdaget at nabohuset vårt hadde blitt truffet av et luftangrep. Krateret var omtrent seks meter dypt. Flere titalls mennesker hadde oppholdt seg i huset, deriblant kvinner og barn. Ambulanser og brannmenn skyndte seg til gaten vår. Naboene fortalte dem hele tiden at det lå mennesker under ruinene, men brannmannskapene slet, for huset ligger i et smalt smug hvor biler ikke kommer gjennom.

Sanitetspersonalet klarte å redde ut noen av de skadde. Men i dagens Gaza må helsepersonellet ta vanskelige valg om hvem de skal behandle – det er rett og slett ikke mulig å hjelpe alle som trenger det. Hvis sjansene for å overleve er små, blir du ikke behandlet..

Jeg pleide å høre lyden av barn som lekte hos naboene. Det var mange av dem der. Nå blir det stille.

Etter luftangrepet begynte alle å fokusere på å dekke sine daglige behov – å lete etter vann og strøm til å lade telefoner. Det føltes som om de døde allerede var glemt, men det viktigste er å holde oss selv i live.

Vi har vært avhengige av en times strøm hver dag fra en generator i gaten, men eieren av generatoren har sagt at det ikke vil være strøm i dag: “Luftangrepene ødela kablene”, sa han. Jeg spurte om han kunne koble dem til igjen, men han sa at kraftselskapet ikke kunne reparere ledningen. “Jeg ikke kan gjøre noe”, svarte han.

Det var vanskelig for oss. Uten enden eneste time med strøm kan vi ikke pumpe vann til tankene på taket som vi bruker til rengjøring og vasking. Det betyr at vi ikke kan lade telefonene våre. Den ladingen vi har igjen, må vare så lenge som mulig. Det blir tøft for oss, for etter å ha lært oss å leve med 1 time strøm, må vi nå tilpasse oss enda mindre.

Vi har begynt å føle at vi ikke kan overleve dette lenger. Vi er slitne, vi har allerede fått nok. Mamma prøvde å ringe eieren av generatoren en gang til og tryglet ham om å gjøre alt han kunne for å få den i gang igjen. Han beklaget, men det var ikke noe han kunne gjøre.

Neste morgen brukte jeg det lille som var igjen av bensin i bilen til å kjøre hjem til søsteren min. Hun har solcellepaneler, og jeg fikk ladet telefonene våre.

Da jeg kom tilbake, fikk jeg vite at de fleste bakeriene hadde sluttet å fungere fordi de ikke hadde drivstoff til å drive ovnene. Nok et slag som fikk oss til å føle oss fortapte og håpløse. Hva skulle vi gjøre?

Mamma foreslo at vi skulle fyre opp et bål for å bake et brød vi kaller saj, som ligner på naan. Men vi er redde for at ild og røyk kan være farlig når droner og fly flyr over oss hele tiden, så vi avviste ideen foreløpig, men det kan komme en tid da det er verdt risikoen.

I dag har vi laget te og bakt kjeks som vi dypper i den til frokost. Vi vet ikke hva som skjer i morgen. Vi hører nyheter om at drivstoff vil bli sluppet inn i Gaza, men så hører vi at det bare var et rykte.

Den åpne korridoren for humanitære hjelp er ikke i nærheten av å være nok, og tillater bare 15 til 20 lastebiler med forsyninger om dagen, mens behovene i Gaza krever mer enn 400 lastebiler per dag.

Jeg føler meg utslitt og er desperat etter å se slutten på dette. Vi blir etterlatt for å dø her i Gaza, det er et fengsel. Folk blir angrepet fra luften, fra land og fra havet og overlatt til sultedøden mens verden bare ser på.

Jeg ser vennene mine fra hele verden demonstrere for Gazas befolkning, og jeg føler meg overveldet og glad. Jeg føler at vi har venner i verden som støtter oss og tar til orde mot drap på sivile. Jeg håper regjeringer vil høre ropene deres, slik at det kan gjøres en innsats for å etablere en våpenhvile.

For i mellomtiden, kjære lesere, skal dere vite at hvert åndedrag blir vanskeligere for oss som ikke engang kan dekke våre grunnleggende behov. Jeg er i stand til å skrive disse ordene nå, men det er ikke sikkert jeg vil være i stand til det i fremtiden.

Vær så snill og husk meg og min historie, for den kan få en brå slutt, akkurat som naboene mine.

Hjelp Islamic Relief med å støtte mennesker i desperat nød i Gaza. Doner til vår nødappell nå.

*Denne bloggen er anonymisert av hensyn til våre medarbeideres sikkerhet.

Redaktørens merknad: Denne bloggen ble sendt inn i en situasjon som endrer seg raskt på bakken. Denne bloggen var korrekt på ettermiddagen mandag 23. oktober.