15.09.2023
Skrevet av Hana.
Hver gang jeg prøver å uttrykke hva vi står overfor i felten, føler jeg at ord ikke er nok til for å beskrive smerten og lidelsene til tusenvis av familier, ikke bare i Marokko, men også i Libya, der kollegene våre er på bakken nå.
Enhver nødhjelpsinnsats har sine utfordringer. Onsdag kom kollegaen vår til oss med lastebilen full av sengetøy fra Casablanca. Teamene våre fortsatte evalueringen på bakken ved å besøke noen av de mest berørte områdene i Chichaoua. Dagen før, besøkte teamene våre Douar Igharman i Chichaoua-provinsen, der de fant ut at den nærmeste landsbyen var blitt erklært som kirkegård: bare 6 av 176 mennesker hadde overlevd. Det mest sjokkerende var å høre at redningsteamet ikke klarte å få ut likene fra ruinene. Hver gang de forsøkte å trekke ut en kropp, fikk de bare ut ben og andre kroppsdeler. De hadde ikke noe annet valg enn å erklære landsbyen som en gang var hjem for mange familier, en kirkegård.
Onsdag, mens vi ventet på lastebilen fra Casablanca, besøkte vi landsbyen Douar Adassil i Jamaat Adassil, Chichaoua, der folk nå bor i telt. En ung jente tilbød meg og Chaima å be i familiens telt laget av laken. Da vi var ferdige med å be, inviterte familien hennes oss til å spise middag sammen. Dette er bare ett av eksemplene på hvor ydmyke og sjenerøse disse menneskene er, til tross for den vanskelige situasjonen de befinner seg i. Vi måtte takke nei til den vennlige forespørselen, og flytte oss frem til en annen landsby der utdelingene skulle foregå.
Vi begynte å ta oss innover i fjellene mens det begynte å bli mørkne. Da vi nådde Douar Tourit, Chichaoua, fant vi denne landsbyen midt i fjellene omgitt av en dal. 87 hus er helt eller delvis ødelagt, men ingen hus er trygge å bo i for lokalbefolkningen. Vi ble invitert inn i et telt der en ung dame fortalte om vanskelighetene. Jeg ble sjokkert da hun fortalte at jenta på seks år ikke har snakket siden jordskjelvet, og at alle barna er redde for å gå rundt og til og med leke. Kvinnene har et stort behov for hygiene, de fortalte oss at de ikke har dusjet siden dag 1. Dette hører vi dessverre i hver eneste landsby vi besøker. I mangel av toaletter går folk langt, og kvinnene går enda lenger fordi de er redde for å bli sett.
Lokalbefolkningen forklarer at vinteren er på vei, og at de er bekymret. Selv frøs jeg mens jeg sto ute sammen med lokalbefolkningen. Lastebilen kom seg ikke inn i landsbyen og måtte parkere nærme. Vi dro til utdelingspunktet sammen med lokalbefolkningen for å levere tepper og puter. Et veldig vakkert øyeblikk jeg husker er da alle samlet seg og vi laget duaa sammen.
Det var sent på kvelden da vi forlot landsbyen og dro til en by for å hvile litt. Vi ankom overnattingsstedet klokken 3 om natten og våknet forskrekket av et etterskjelv klokken 7 om morgenen. Det er første gang siden jeg kom hit til Marokko at jeg har følt hvordan et etterskjelv kan inntreffe. Vi forlot bygningen, men kom tilbake. Det vi fikk vite, var at noen hus hadde falt, og at folk trodde at det kunne skje et nytt jordskjelv.
Vi startet dagen med å dele oss i to team for å fortsette å levere nødhjelp i landsbyene Chichaoua og Amizmiz.